Oslo 2000. 8vo. 223, (1) s. Originalbind med vareomslag
<p>Sara sier:-Det er fint på barnehjemmet.Hun vil heller bo der enn hjemme. Hjemme er mamma, storesøster Lise, og av og til pappa. Det er noe med mamma; rare regler, humørsvingninger, plutselig blir hun sinna for ingen ting. Av og til snakker hun ikke i dager om gangen, og det er bare Sara som kan få henne til å snakke igjen. Sara går stille i dørene, og hele tiden forsøker hun å tenke ut hva mamma vil at hun skal gjøre. Men de fine tingene fins også; tantes nye baby, det flotte sparket på fotballen, rett i mål. Varmen fra pappas kropp den dagen han tar dem med på badestranden.<br>Med inderlighet og respekt viser Susanne Agerholm hvordan Sara er overgitt sine omgivelser, og hvordan strevet etter å få hjemmet til å være et levelig sted sender henne inn i mørke mønstre av forvirring og utmattelse. Men Eggeplomme glir aldri over i det sentimentale, fortelleren Sara er full av livskraftig tilstedeværelse og observerende alvor – hun er et løvetannbarn som trass alle ytre betingelser klarer å blomstre der det finnes glimt av lys.</p>
